label
Forfatter av blogginnlegget Nina Murberg. Foto.

Nina

Nina

Tenk om man heller kunne få karakter for egenskapene og verdiene man har med seg i livet. Da ville karakterkortet mitt sett helt annerledes ut.

Mitt vitnemål = 0

Jeg fikk høre at «du har ikke noe grunnlag for å få karakter». Tenk om man heller kunne få karakter for egenskapene og verdiene man har med seg i livet. Da ville karakterkortet sett helt annerledes ut.

Jeg er ikke stolt over karakterkortet mitt, jeg vet ikke en gang hvor det er. Fra ungdomskolen begynte skole å bli utfordrende, ingen trodde på at jeg ville få gode skriveferdigheter. Jeg ble en flue på veggen. Jeg ville ikke inn i gruppetimen, veldig ofte kom jeg for seint inn med vilje. Det kom ikke noe nyttig ut av timene jeg var utenfor klassen, men jeg kunne heller ikke være fulltid i klassen.

Jeg ville tilbake i tid, til når jeg gikk på barneskolen! Jeg fikk hjelp og hadde en god skolehverdag. Læreren trodde på meg. Hvor er disse lærene i dag? Jeg mistet håpet en god stund, selvtilliten sank, motivasjonen forsvant, og jeg ble deprimert. Rundt meg begynte alle vennene mine på høyskolen, mens jeg gikk på sidelinjen aleine. Jeg visste hva jeg ville! Jeg ville bli ferdig med utdanning, men jeg hadde jo ikke noe godkjent karakterkort. Hva skulle jeg da gjøre? De siste årene på skolen var jo bare en stor fiasko. Fritak hadde jeg i enkelte fag på skolen. Jeg ser i dag at det hadde vært umulig å henge med klassen, men at likevel kunne ha vært et helt annet sted faglig i de obligatoriske fagene – og dette er det som gjør så vondt. Om de bare kunne ha trodd på meg!

Jeg ønsker meg et samfunn der alle blir inkludert i skolen. Der lærerne har like forventninger til elevene sin og elevene får støtte til å innfri forventingene. Slik kan vi legge stein på stein som til slutt blir til en bro inn i samfunnet. Jeg ønsker meg en endring: et inkluderende karaktersystem, der hver enkelt blir målt utfra sitt ståsted og ikke hvor de skulle ha vært.

Men hvor er jeg i dag til tross for et karakterkort som er lik null? Nå har jeg fagbrev som helsefagarbeider, og studerer på helsefagskolen. Veien til fagbrev har vært kronglete. Jeg gikk en vei som heter lærekandidat over tre år. Kort fortalt vil det si at det blir forventet mindre av deg, og at du står igjen med et «bevis» at du kan noe, men ingen jobb.

Dette løpet til fagbrev passet meg middels godt. Jeg har i en periode jobbet meg i hjel, og gått fra jobb til jobb i lengre perioder. En god stund var jeg veldig usikker på meg selv, om jeg var bra nok og stod til forventingene samfunnet hadde til meg. Disse erfaringene har vært med på å gjøre at jeg har vanskelighet med å akseptere meg selv.

Første dag på fagskolen var tung. Jeg ville ikke gå, jeg stod bomfast i gangen hjemme. Klarte så vidt å flytte beina fremfor meg og komme meg ut døren. De tidligere skoleårene hadde satt spor i kroppen min. Hvordan vil dette gå? Vil jeg klare å gå på skole igjen?

Jeg har enda ikke akseptert meg selv som den personen jeg er med min funksjonsnedsettelse. Nå er det jo sånn at jeg ikke bare er funksjonsnedsettelsen min. Jeg og alle de andre med funksjonsnedsettelser er så mye mer. Vi er gode, varme mennesker, som har utfordringer med å leve livet i det samfunnet man vil at vi skal leve godt i og samtidig «tjene» samfunnet. I det lengre løp er det dyrt for samfunnet å ikke prioritere en inkluderende skole og inkluderende utdanning for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Alle burde ha lik mulighet til å ta fagbrev for å kunne føle seg god nok. Endring må skje fra høyeste hold, fra Stortinget. Alle mennesker er ulike, det som passer for meg passer ikke for hun i samme gate som meg, med samme funksjonsnedsettelse som meg.

Mitt vitnemål var = 0, nå er jeg med mitt fagbrev verdt noe mer!

Nina Murberg